Etter flere måneder med såkalt vinter, kom endelig dagen vi hadde sett frem til! 2. april skulle undertegnede med sin DBS av stål, og Knut Rønningen med sin Pinarello av samme materiale reise til Gran Canaria på ferie. Kone og barn skulle også få bli med, om det ble plass på flyet da. Vi hadde bestilt ekstra plass til syklene, men vi fikk ingen garanti for at disse ble med om flyet skulle bli for fullt. Da må man prioritere!! Denne gangen gikk det greit, og alle fikk plass.
-Æ hadd nå tænkt mæ full tank ja
Undertegnede hadde vært på lignende utflukt to ganger tidligere, og hadde fristet Knut`n ved flere anledninger. Denne gangen fikk han endelig ryddet plass til sin drømmeuke. Vi regner oss selv som aktive trimmere, og utgangspunktet var at vi skulle sykle noen timer først på dagen, før resten av familien tok plass ved bassenget eller på stranden.
Dag 1
Vi hadde avtalt å starte klokken 0800 denne dagen. Jeg stilte opp som avtalt, men Knut`n var ikke å se. Hadde han forsovet seg tro? Ikke likt han det. Etter litt leting fant vi hverandre ved bassenget. Vi hadde ikke avtalt hvor, klokken 0800. Knut`n hadde ikke forsovet seg, tvert imot så hadde han vært klar klokken 0700. Mottoet er: Husk å still alle klokker tilbake, også vekkerklokker!
Maspalomasstranden skimtes i det fjerne
Etter disse små startproblemene rullet vi igang. Terrenget er kupert, og kilometrene ruller langt fra så fort som i Ottadalen. Der det er "lett terreng" går det opp og ned i ett sett.
Tøfft nok for sløve norske vinterben. Vi syklet innover dalføret mot San Nicolas. Her er det flere lange stininger, men ikke råbratt. På returen stopper vi og koser oss med en Cola. Det blir vel 6 mil på 3,5 timer denne dagen. En fin start på uka.
Dag 2
Undertegnede var utpekt som guide og løypesjef av Knut`n, og det skulle han få svi for tenkte jeg. I dag ble det bakker med stor B! Planen var å sykle opp til en liten landsby som heter Soria. Her visste jeg at det var bratt, og tok det piano innover starten på dalføret. Etter snaut 2 mil er vi i bunnen av den virkelige stigningen. Her står det ett skilt med en syklist på, og med følgende opplysninger: Soria 11 km, maks stigning 12,7 %, gjennomsnitt stigning 8,9 %. Vi la inn krabbegiret og bokstavelig talt krabbet i vei oppover serpentinerne. Faktisk så gikk det rimelig greit, selv om enkelte kneiker ikke akkurat var laget for racersykler. Vi kom oss på toppen og her slappet vi av med kaffe og cola, samtidig som vi tok en ertende telefon til Arild som var på jobb i gamlelandet.
Det ble 6 nye mil og vel 3 timer i dag også.
Flott natur!
Dag 3
Jeg hadde en plan....... Derfor bestemte jeg at denne dagen skulle vi ha en lett tur. Kvelden før hadde Knut`n invitert med en finne som vi hadde observert med sykkel ved bassenget. Da han hørte vi skulle dra klokken 0800 ble han skeptisk, men han dukket faktisk opp klar til innsats presis klokken 0800. Finnen som vi ikke fikk navnet på, men som vi bare kalte Pekka, snakket heldigvis litt svensk så kommunikasjonen gikk bra. Planen var tur retur Amadores (hvor vi bodde)-Bahia Feliz. Kupert terreng med en del trafikk. Pekka virket veldig tung i bakkene, og han klaget på at han var "stum" i beina, etter mye sykling, hva nå enn det måtte bety... Likevel yppet han litt i noen kneiker etterhvert, og vi ble nødt til å sette Pekka på plass ett par ganger.
Knut`n fyller munn og lommer med mat
Etter kaffe og cola på svensk kafe (nøytral grunn) i Bahia Feliz returnerte vi til Amadores. Nesten fremme i Amadores snudde jeg meg for å forsikre meg om at vår venn fortsatt var med. Da oppdager jeg at vi hadde "tappade Pekka". I hans sted var kommet en ny syklist med protese på den ene armen, og av den grunn både bremser og girskiftere på samme side på styret. Sykle kan alle gjøre! Vi ventet på Pekka, som takket for det med å rykke i siste bakken inn mot hotellet. Her var det i alle fall ingen ting å si på konkurranseinstinktet!! Vi hadde hatt 6 trivelige mil sammen med denne "lappen" av en finne.
Dag 4
Min plan skulle fullføres.... Toppen av øya skulle bestiges på sykkel. Fjellet er 1950 meter høyt og bærer navnet Pico del las Nieves. I følge noen "lokale helter" som vi spurte, skulle avstanden opp fra der vi bodde være ca 45 km. Vi var skeptiske til at dette var riktig, og hadde en mistanke om at det var noe lenger. Denne antakelsen ble bekreftet etter hvert som vi kom lenger innover dalføret. Ved første vannpåfylling etter ca 40 km med jevn stigning, fikk vi vite at det var 25 km til toppen. Vi syklet ca 10 km videre innover i sterk stigning til landsbyen San Bartolome. Her fylte vi opp med sjokolade og Cola, og spurte på nytt om avstanden til toppen. I følge kassadama på Rimi var det fortsatt igjen 20 km. Ved rask hoderegning fant vi ut at jo nærmere toppen vi kom jo lenger ble den totale avstanden dit opp fra vårt utgangspunkt.
Døler på fjelltur
Sikkert den lokale måten å regne på som ikke vi hadde skjønt bæra av. I det vi skulle sykle videre ser vi (og hører) noe kjent som kommer opp bakken dit vi står. Selvfølgelig er det Roger Pedersen fra Lillehammer som kommer dampende sammen med Lars Manengen, også han fra Lillehammer. Roger har jeg truffet hvert år jeg har vært her nede, så dette var ingen bombe. Hyggelig å treffe kjentfolk! Vi ble enige om å sykle sammen videre til toppen. Etter at vi fikk følge steg nok pulsen med noen slag hos oss, som følge av litt høyere marsjfart. Neste mål var landsbyen Ayacat på 1400 moh. På vegen dit ble vi guidet i området av Roger, som er godt kjent på øya. Vi svarte ikke på alt, men det hadde ingen ting med vår uhøfflighet å gjøre. Vi manglet rett og slett luft........... kunne det være høyda som spilte oss ett puss? Eller var pulsklokka riktig likevel?
Roqoe Nublo 1700 moh
Opp til Ayacat gikk det greit, men herfra og opp hadde vi en skikkelig kneik foran oss. Flere kilometer med knallhard stigning gjenstod fortsatt, og det var bare å legge inn krabbegiret igjen og holde motet oppe. Kluet er å nyte den storslagne naturen rundt seg, og ikke få hengehode og asfaltblikk. Etter knallhard jobbing kom vi etter hvert opp til fjellet Roqoe Nublo 1700 moh, og de tøffeste stigningene var unnagjort. Her flatet det ut noe, og den siste stigningen opp til toppen er ikke så bratt. Likevel var det her jeg og Knut fikk det. Vi hadde nok slurva med inntak av mat og drikke på veien opp, og nå var tanken tom etter snaut 6 timers klatring. Endelig var toppen nådd, besteget av 4 gudbrandsdøler på samme dag!! Roger og Lars hadde vært her noen ganger før, så tilfredsstilelsen var nok betydelig større hos Knut og meg. Vi satte oss ned med en Cola og nøt utsikten sammen med hundrevis av andre turister, som hadde kommet seg opp hit med bil eller buss. Planen var fullført.
Utsikt fra toppen
Nå gjenstod bare nedturen! Spektakulær nok! Vi ble advart av noen lokale folk på tur opp:: "No kamikaze" sa de. Ett godt råd på bratte, smale, og svingete veier. Vi la i veg, men kom ikke mange kilometer før det smalt bak meg. Knut`n hadde kjørt ned i ett hull i asfalten og punktert. Roger og Lars oppfattet ikke hva som skjedde og fortsatte, men kom opp igjen for å se etter oss etter noen minutter. Det er dette vi kaller kamerater gutter!! Knut hadde ikke bare punktert, men det var også slått hull i dekket og skade på felgen. Når luft skulle fylles i ny slange sa det PANG! på nytt. Dekket (som kunne vært nyere) holdt ikke, og slangen presset seg ut og sprakk igjen. Problemet nå var at vi ikke hadde flere slanger som passet felgen til Knut. Løsningen ble at Lars ofret sin reserveslange. Takk skal du ha Lars! Vi skar opp en av de defekte slangene og la en forsterkning inni dekket. Ville dette holde helt hjem tro? Som vanlig tok ikke Knut`n slike problemer på forskudd, og vi suste videre nedover fjellsidene dog noe reserverte. På spørsmål om dekket holdt, svarte Knut at han tok ikke sjansen på å se etter. Vi stoppet i Ayacat og spiste en velfortjent lunsj, før vi fortsatte vår spektakulære nedstigning ned mot Puerto Mogan og Amadores. For disse nedkjøringene er virkelig spektakulære. De kan ikke beskrives, bare oppleves!
Selve toppen på øya Pico de las Nieves 1940 moh
Etter 10 timer, 125 km, og 3500 høydemeter var vi tilbake ved utgangspunktet 0 meter over havet. Vi var en stor opplevelse rikere, kanskje en kilo eller to lettere, og veldig tilfreds med oss selv. Takk til Lars og Roger for trivelig turfølge!
Dag 5
En hel dag ved bassenget for å pleie familien. (Egentlig bare for å pleie ømme muskler, men noen hemmeligheter må man ha).
Gutta på toppen. Knut, Lars, og Roger. Roqoe Nublo til høyre.
Dag 6
Knut`n hadde lagt planene denne dagen. Han hadde regnet ut at vi måtte ha en 9 mils tur for å komme opp i 400 km samlet distanse i løpet av uka. Dette var han stri på. Turen gikk i samme terreng som vi syklet i første dagen. Nok en fin tur på snaut 4 timer. Desverre viste telleren til Knut at vi ikke oppnådde målet hans, men 390 km på 5 dager i dette terrenget var vi enige om var bra for trimmere på vårt nivå.
Spektakulært!
Vi skulle jo også pleie familien på denne turen. Nå ventet hjemtur og 30 varmegrader mindre på oss. Plutselig ble meldingene fra Arild veldig fokusert på temperaturer hjemme. Ante vi en liten misunnelse her??
Tilfredse karer med Amadores stranden i bakgrunnen. Her bodde vi.
Neste år ønsker vi oss selskap fra Arild og alle dere andre i Ottadalen Sykkelklubb. Dette er noe som kan anbefales på det sterkeste.
12.04.2005
Tore Sundero